Erna Solberg

Optimisme for vårt århundre

I 1809 var det krig i Europa. Danmark-Norge hadde tatt Napoleons side i storkrigen. England svarte med blokade av Norge. Sult og uår var en realitet i et fattig land langt mot nord. I 1809 var optimisme i Norge å drømme om at Napoleons-krigene skulle ta slutt. Eller i hvert fall at den engelske blokaden skulle opphøre, så korn igjen kunne fraktes til landet. At mennesker skulle få mat på bordet.

Det var det optimistene kunne håpe på. Resultatet ble at Norge fikk sin selvstendighet i gave i 1814. En egen grunnlov. Et eget parlament. I union med Sverige – men et eget rike. Det neste hundreåret var et århundre for nasjonal blomstring og vekst. Henrik Wergeland, som var et år gammel i 1809. Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie. Grieg og Nordraak. Tidemand og Gude. Et norsk universitet. Et norsk bankvesen. Optimistene, som hadde drømt om at blokaden skulle ta slutt, hadde ikke vært optimistiske nok.

I 1909 var optimisme i Norge å håpe at Norge skulle finne sin plass som selvstendig nasjon. At Norge skulle kunne nærme seg de rike og siviliserte land på kontinentet i økonomisk utvikling.

Resultatet ble et eventyrlig århundre i norsk historie. Et århundre vi avsluttet som Europas rikeste land. Et av de beste land å bo i hele verden. Olje-Norge. Velferds-Norge. Bistands-Norge. Norge, som hadde den første generalsekretæren i verdensorganisasjonen FN. Norge, som avsluttet med å slå Brasil i verdensmesterskapet i fotball. Optimistene hadde ikke sett det.

I 2009 er optimisme å håpe at Norge skal takle eldrebølgen. At verden skal klare å bremse klimaendringene. At vi skal takle det flerkulturelle samfunnet. Men mitt håp er at om hundre år ser våre etterkommere tilbake på oss, og smiler over hvor små ambisjoner vi hadde. Takle eldrebølgen? Hva slags utfordring var det, for et land hvor stadig friskere pensjonister bidra stadig mer i samfunnet? Hvor alle yngre hadde solid skolegang som rustet dem for innsats. Hvor fokus alltid var arbeidsevne, ikke uføregrad.

Bremse klimaendringene? Hva slags utfordring var dét for en menneskehet som skapte CO2-fri energi for hele menneskeheten i 2042. Og takle det flerkulturelle samfunnet? I 2109 ser kanskje våre etterkommere på oss og lurer på hvorfor vi trodde det var slik en utfordring.

Og hva med alt det få hadde tenkt på? At Norge skulle bruke rikdommen til å skape et samfunn der mennesker hadde en unik mulighet til å ta ansvar for seg selv, for lokalsamfunnet, for landet og for verden? At lille Norge skulle vinne VM i rumpeldunk?

Som leder i Høyre er jeg forsiktig optimist av natur. Det er den konservatives rolle. Jeg ser på de utfordringene vi har, på kort sikt og på lang sikt, og tenker over hvordan vi kan møte dem. Men et samfunn som slipper den menneskelige skaperkraft fri, et samfunn som har innbyggere som er trygge på seg selv og som skuer mot horisonten, et slikt samfunn skaper alltid en fremgang som langt overgår det optimistene kan tenke. Å nå det vi aldri planla, og aldri drømte om, det er optimisme for vårt århundre.

Erna Solberg

[Rough English translation]

Optimism for our Century

In 1809 there was a war in Europe. Denmark-Norway had taken Napoleons side in the big war. England answered with a blockade of Norway. Hunger an desperation was a reality in a poor country far north. In 1809 optimism in Norway was dreaming that the Napoleon wars should end. At least that the English blockade should stop, so that corn again could be brought to the country. So that people should get food on the table.

That was what the optimists could hope for. The result was that Norway got it`s independence as a gift in 1814. It’s own constitution. It’s own parliament. In union with Sweden, but it`s own kingdom. The next century was a century for national bloom and growth. Henrik Wergeland, that was one year old in 1809. Ibsen, Bjørnson, Kjelland and Lie. Grieg and Nordeaak. Tidemand and Gude. A Norwegian university. A Norwegian banking system. The optimists, that had dreamt that the blockade should end, had not been optimistic enough.

In 1909 optimism in Norway was hoping that Norway should get it`s place as an independent nation. That Norway should be able to level with the rich and civilized countries at the continent, when it comes to economical development.

The result was a fairy tale of a century in Norwegian history. A century in which we ended up as the richest country in Europe. One of the best countries in which to live in the whole world. Oil-Norway. Welfare-Norway. International Aid-Norway. Norway, who had the first secretary in the world organization UN. Norway, that finished off by beating Brazil in football. The optimists hadn’t seen it.

In 2009 optimism is that Norway should be able to cope with the wave of elders. That the world should put the brakes on the changing climate. That we should cope with the multicultural society. But my hope is that in a hundred years, our coming generation will look back on us and put a big smile to our small ambitions. Cope with the wave of the elders? What kind of challenge was that, for a country where continuously healthier, retired citizens take a still greater part in society? Where all the younger had a solid schooling that made them ready for an effort. Where the focus always where working skills, not extent of disability.

Put the brakes on changes in the climate? What kind of a challenge was that for humanity that created energy free of CO2 for all of humanity in 2042. To cope with the multicultural society? In 2109 the coming generations will perhaps wonder why we looked upon it as such a challenge.

And what about what so few had thought about? That Norway should use its wealth to create a society where people had a unique possibility to take responsibility for their own lives, for their local community, for the country and for the world? That little Norway should win the Quidditch World Cup.

As head of the Right Wing Party I am a careful optimist by nature. That’s the role of a conservative. I look at the challenges we have, in a short and a long time span, and I think about how we can meet them. But a society that let loose the human creativeness, a society that has citizens that are self confident and that look towards the horizon, a society like that will always create an advancement that to a large extent overcomes what the optimists can imagine. To manage what we planned, and always dreamt of, that is optimism for our century.

Erna Solberg